Bilde

Kvinnedagen

I dag er det kvinnedagen og KRFs leder sier det er egoistisk av norske kvinner å bruke dagen til å protestere mot reservasjonsretten når det er en internasjonal dag og kvinner i andre land har det mye verre.

Jeg syns det er pinling at en partileder ikke ser at det er rom for å både vise solidaritet for andre kvinners situasjon samtidig som vi protesterer mot vår egen. Flertallet i Norge ønsker ikke en reservasjonsrett, hvis vi ikke kan markere dette på kvinnedagen, når kan vi?

Likestillingsministeren er ikke mye bedre. I samme artikkel som jeg lenket til sier hun at reservasjonsretten ikke er en vitkig sak for henne. Jeg hadde håpet en likestillingsminister kunne evne å se situasjonen til andre enn seg selv.

Det er veldig interessant å være i Australia i dag. Statsministeren her kaller seg en feminist, noe jeg er sterkt uenig i ettersom han uttaler ting som går i mot feminsters tankegang om å få bestemme over sin egen kropp og være likestilt. Han har forresten én kvinnelig minister, noe som betyr Afghanistan stiller sterkere med sine tre.

Radiostasjonen jeg jobber på viet hele dagen til å spille musikk av kvinner, snakke om feminisme og alle programlederne er i dag kvinner. En del blir lagt ut på nettet etter sendingene, jeg anbefaler å ta en titt.

Gratulerer med dagen! Solidaritet til alle de som blir hemmet til å bestemme over eget liv og kropp.


Ta en titt her for flere!

Bilde

Hvordan en kan utvikle seg på et år

Nå som semesteret er i gang er en ting veldig klart – jeg har utviklet meg veldig faglig sett siden jeg startet for et år siden. For et år siden hadde jeg aldri intervjuet noen med hensikt om å lage noe journalistikk ut av det. Jeg hadde aldri forholdt meg til strenge deadlines, brukt en båndopptaker, eller sittet på en medielab en hel helg og redigert.

Nå som jeg jobber hos The Wire, er en av redaktørene i Reportage Online og har et fag med en haug av nye studenter, så er det ganske klart hvor mye mer erfaring jeg har opparbeidet meg. I det nevnte faget (Internasjonal og sammenliknende journalistikk) var jeg plutselig den eneste som ikke hadde mitt første semester i journalistikk. I tillegg er seminarlederen en som og har vært på The Wire, så hun visste at jeg jobbet i bransjen og ville at jeg skulle fortelle klassen litt. På tirsdag satt jeg og fortalte om hvilke internasjonale saker jeg hadde jobbet med uka før og spørsmålene haglet inn. Stor kontrast til teorifaget jeg hadde for et år siden, hvor jeg visste så lite om Australia og satt der med en haug som både jobbet som journalister – og hadde studert det.

Det har jo ikke kommet gratis. Det er slitsomt med sene forelesninger, en forventning om å jobbe gratis for å få erfaring, et konstant press om å følge med på verdensbildet. Men det er jo så verdt det og. Alle de spennende menneskene en får snakket med. Alt det en lærer, hver eneste dag.

Redaktørrollen min i Reportage er foreløpig Law & Politics. Jeg har fått mail fra søte førsteårsstudenter som lurer på hvordan de skal presentere seg til kilder og at de er litt nervøse for å lage sin første sak. Og jeg innser at de er akkurat der jeg var for et år siden. Og hvis jeg kan vokse så mye på et år, da er det bare å glede seg til å se hva som skjer videre.

Bilde

En klage

I går var det møte på radiostasjonen for hele gjengen. Mitt program jobber oppe i andre etasje, mens studioene er i første etasje. Dermed er det mange jeg aldri hadde sett før. Gratis pizza med en øl til var en god fredagskombo. Var hyggelig å få snakket med de jeg jobber med uten tidspresset vi har når vi jobber sammen.

Sjefen min fortalte meg at vi hadde fått en klage på saken min på tirsdag. En som hadde hørt på i Adelaide hadde ringt inn til den lokale stasjonen der (vi sender over forskjellige stasjoner i hele Australia). Jeg trodde først det var veldig negativt, men sjefen min mente det var en god ting at jeg lagde politiske saker som provoserte. Tingen er at jeg gjorde en sak om Venezula og gav mye mer tid til den ene personen jeg intervjuet. Det var bevisst, selv om jeg i etterkant ser at jeg burde gitt mer tid til den andre personen og.

Jeg syns uansett jeg fikk frem begge sider av saken, og sjefen var enig. Dessuten er det veldig viktig med «bra talent» som vi kaller det i radio – at personen vi bruker snakker forståelig og velartikulert, lytteren må forstå hva som menes umiddelbart. Begge to hadde engelsk som andrespråk, men nr. 1 var desidert bedre, også til å formulere seg. Når vedkommende og var den som faktisk befant seg i Venezuela, så syns jeg det var naturlig å vie mest tid til han.

De hadde helt forskjellig syn på konflikten og det bidro nok til at de som var enige med intervjuer nr. 2 syns han fikk altfor lite tid på lufta og saken min fremsto ubalansert.

Jeg skal absolutt være mer bevisst fremover på å strebe etter mer balanse mellom intervjuene. Er jo og glad sjefen min ikke syns det var noe å bekymre seg over, men tvert i mot sa at når noen hører på det jeg har laget og syns det er provoserende nok til å ringe inn og klage, da har en i alle fall ikke laget en kjedelig repotasje.

Dette ble litt «bak forsiden» som Aftenposten driver med på Facebook. Men jeg syns i alle fall det er greit å fortelle litt om det som skjer i kulissene. Saken kan høres her.

Bilde

Ingen empati

Jeg har jo nevnt for noen poster siden hvor forferdelig asylsøkersituasjonen er i Australia for de som ankommer via båt. I forrige uke toppet det seg. Sentrene hvor asylsøkerne venter (detention centres) er blant annet lokalisert på Manus Island. Det er en øy som befinner seg nord for Papua ny Guinea (PNG), og er styrt av PNG. PNGs politi er kjent for å være voldelige.

Senteret har vært svært omstridt. Ikke bare fordi asylsøkerne er plassert så avsides fra alt (søk på google maps, så skjønner du fort hvor langt unna denne øya er fra alt annet) og nærmest sitter fengslet og isolert mens de venter på svar (og at søknadene ikke blir behandlet blir nå avslørt fra tidligere ansatte). Det er også omstridt fordi disse påståtte ille forholdene er umulig å bekrefte ettersom journalister nektes adgang. De få journalistene som har vært der har kun fått se noen områder av senteret.

Det har vært snakket om i over et halvt år nå om hvor ulevelig dette er for sårbare mennesker (ofte traumatiserte etter krig) over lengre tid. Disse menneskene har betalt mye penger for å sette seg på en liten båt i flere farlige dager (over 1000 mennesker har druknet de siste seks årene), og tror de havner i Australia. De ender opp i PNG, de blir sendt til et senter de ikke får bevege seg utenfor og mange har ingen kontakt med familien sin. Mange er og mindreårige og alene.

På tirsdag gikk det galt. Uroligheter førte til at en 23 år gammel asylsøker fra Iran døde, over 70 ble skadet. Det er enda uklart hva som har skjedd, hvem som har startet, og hvor det startet. Det begynner å bli klart at politiet fra PNG samt lokale har angrepet asylsøkerne, men det er uklart hvordan det hele startet. Men faktum er at Reza Barati, en ung, uskyldig mann som har flyktet fra et land han ikke følte seg trygg i, endte opp død inne i et asylsøkersenter. Det er så galt, det er så feil.

Disse menneskene trenger svar på hva som skal skje med dem. De har sittet i måneder og ventet. De har flyktet i håp om en bedre framtid, og i stedet har de nettopp gjennomgått et helvete. Det kan ikke fortsette. Sentrene kan ikke fortsette å eksistere.

Reza Barati forlot familien sin for å få et bedre liv. Det livet har nå tatt slutt. Det er så galt, det er så feil.

Bilde

Internasjonalt

For tiden tar jeg meg selv i å savne mye hjemme. Men det er og ting her jeg vet jeg vil savne veldig når jeg ikke bor her lenger.

Å møte så mange spennende mennesker fra alle verdenshjørner en helt vanlig tirsdag. Bare under mitt eget tak er vi fra tre kontinenter og snakker tilsammen fire språk.

Å dra på fest og møte mennesker fra land jeg aldri selv har vært i.

I går var taxisjåføren min hjem fra byen en lærer fra India. Han har vært her i 8 år uten å få en lærerjobb. Han hadde ikke vært i India på over to år, men han hadde både kone og barn her så han var veldig fornøyd. Da jeg lirte av meg en strofe jeg kan på punjabi tror jeg at jeg bidro til at han stoppet takstameteret.

Det har vært en bra uke for nye internasjonale møter. Denne kommende uka prøver jeg innmari å få snakket med noen i Venezuela om det som skjer der.

Bilde

Etter regn kommer solskinn

Etter nesten en uke med regn ble det endelig fint vær på torsdag og nå er det meldt solskinn mange dager fremover. Bassenget har selvfølgelig blitt besøkt og i går ble jeg fin og knallrød på nesa, på tross av gjentatte påsmørninger av solkrem. Skylder på at jeg denne gangen svømte ganske lenge, med nesa stikkende opp av vannet.

Tirsdag etter jobb dro jeg først til en kompis og drakk vin før vi dro ut og møtte mange nye studenter. Flashback til da jeg selv kom for et år siden. Rart at tiden har gått så fort og at det snart er Mars.

Ellers har jeg drukket sangria, hørt på Cvruches (for et album! hør denne sangen), prøvd å få tak i en kilde fra Venezuela, spist thai og vært sammen med fine mennesker. Neste uke begynner skolen, så fremover skal jeg jobbe tirsdager. Har igjen en kjip timeplan med tre kveldsforelesninger. :( Heldigvis er onsdager og fredager undervisningsfri.

PS: Tirsdag på jobb ble en bra dag. Er veldig fornøyd med innslaget mitt, spesielt professor-kilden min var en veldig spennende fyr å snakke med. Jeg har jo alltid vært facinert av språk/kultur/identitet, men jeg har aldri tenkt så mye over tankesettet til ettspråklige. Han hadde veldig mange spennende argumenter.
Hør her!

vscocam187
Fine bassenget! Traff en norsk dame, hun var her kun fire dager og sa fem ganger hvor heldig jeg er som bor her.

vscocam186
Haha, her ser jeg enda rødere ut enn jeg var.

Bilde

Jobbhverdag på radiostasjonen

En fin ting med radiojobben er støttende sjefer! Jeg var ganske overveldet første dagen, med strenge deadlines og høye krav. Samtidig er det jo det som utfordrer som faktisk gjør en bedre. Nå har jeg allerede vært med på 5 programmer. Hver mandag får vi en mail som blir sendt ut til alle som bidrar og da jeg leste den ble jeg veldig positivt overrasket over skryt til meg og en annen for gode repotasjer om krevende temaer. God motivasjon!

Resten av dagen gikk nesten i vasken da jeg leverte tjue minutter etter deadline. Litt av grunnen til at vi har deadline en halvtime før sending er fordi lydfilen må inn i systemet. Min reportasje var først i dag, så jeg forstår ikke helt at den kom med. Men det gjorde den. Definitivt ikke mitt beste verk (du kan f.eks høre veldig godt hvor stressa jeg er ved at jeg snakket altfor fort), men offentlig for hele internettet her: http://www.thewire.org.au/storyDetail.aspx?ID=11234

Men, men. Ny dag, nye muligheter i morgen.

vscocam182
Yoko Ono-utsillingen

vscocam183
Har tvunget meg selv til å løpe etter arbeidsdagen ettersom jeg sitter bom stille i så mange timer. Selv om det resulterer i at jeg kun får et par timer hjemme før jeg skal sove er det så verdt det. Hjelper med fint vær!

vscocam184
Puh! Levert og sendingen er i gang.

Bilde

Kunstutstilling og regn

Det har regnet av og på de siste dagene og jeg tenker på da jeg studerte i Bergen. For en forskjell litt sol gjør. I Bergen setter en jo så pris på når sola titter frem, her våkner en opp og forventer det.

Uansett har jeg benyttet meg av det triste været til å gjøre innevennlige aktiviteter. I går så jeg «Fire bryllup og en gravferd» med Hugh Grant. Filmen er jo 20(!) år gammel, men blir fortsatt beskrevet som en bra komedie. Jeg likte den veldig godt, britisk humor og banning. <3

I dag tok jeg turen til Yoko Ono-utstilling ved samtidskunstmuseet. Det var en rar utstilling. Jeg hadde med meg Delali som jeg har jobbet med i Oslo (hun flyttet ned hit på mandag), og vi gikk rundt og undret oss over alt oppstusset. Høydepunktet var definitivt kaffen vi drakk etterpå.

Og ellers har jeg vasket og ryddet og prøvd å forberede meg til morgendagens arbeidsdag. Forrige uke var det veldig forskjell på de to dagene jeg jobbet hos radioen; mandagen gikk det ikke bra, tirsdagen gikk det mye bedre. Det gjør ting mer spennende at det er så uforutsigbart, men det er og litt slitsomt. Satser på at dette blir to bra dager.

PS: En veldig sterk og utrolig velskrevet artikkel om hvordan det er å ankomme som flyktning til Australia, via båt. Reglene fra Juli 2013 sier at alle uten visum som ankommer Australia via båt aldri vil få oppholdstillatelse i landet. Istedet blir de sendt til Nauru eller Papua new guinea, etter å ha ventet i uker eller måneder på et midlertidig senter. Spesielt Papua new guinea er fattig og er kjent for mye vold.

Artikkelen gir definitivt en innsikt i hvor desperate flyktninger er og en håpløs asylsøkerpolitikk i praksis. Jeg har selv intervjuet en flyktning som kom hit via båt før loven tredde i kraft, han vant en prestisjetung pris for bildene han tok under reisen. Bildene kan ses her.

Bilde

Underholdning/hjerneføde på en lørdag

Kule mennesker som henger sammen (bloggen har en million følgere)
En film jeg virkelig anbefaler (og at McConaughey har gått fra filmer som Fool’s Gold til denne sier alt)
Svensk feminisme – Nina er en klok dame
Flawless, kanskje årets viktigste sang fra Beyoncé. Men det er en annen som står bak budskapet.

Og til slutt.. fordi denne filmen fremdeles er en av de beste:


«10 ting jeg hater ved deg«

God helg! Jeg var på en fest sent i går hvor vi snakket om PR vs journalistikk, Afghanistan og viktigheten av å være hovedpersonen i sitt eget liv. Det var en veldig bra fest, jeg lover.

Bilde

Sol og feiring

Forrige helg var jeg flink til å benytte meg av finværet, og det er jeg glad for nå. Det er meldt overskyet en uke fremover, som er ganske uvanlig her nede. Skal ikke klage, vet at været ikke er strålende (høhø) hjemme heller.

Uansett var det en fin helg! Jeg latet meg mange timer ved svømmebassenget som ligger et lite kvarter unna. Både fredag og lørdag tok jeg turen innom og fikk svømt litt og. Dessverre har jeg ikke mye svømmeteknikk på lager. Og med Australiere som er oppvokst i vannet blir manglende teknikk destod tydeligere. Jeg svømmer i sakte-fila, og blir forbisvømt. Men det er en veldig fin treningskombo nå som jeg løper ganske mye.

Søndagen var det «Fair Day» i Victoria park, en slags oppladning til Mardi Gras (homoparaden om et par uker, fremdeles verdens største). Fikk skikkelig festivalfølelse med øl, musikk og strålende vær. Men det beste av alt var hvor utrolig godt humør alle var i! Kunne ikke unngå å tenke på både Russland og land som Kamerun hvor en ikke kan uttrykke legningen sin på samme måte.

Egentlig ville jeg bare bli med de andre videre ut søndag kveld, men mandag morgen var det radiojobbing igjen. Det har heldigvis vært lettere allerede denne uka, men jeg har ikke vært veldig fornøyd med sakene jeg har produsert. Tidspresset gjør at en ofte bare får et intervju, og noen ganger er de ikke så veldig bra heller. I går ble det litt bedre da jeg fikk en veldig engasjert dame på telefonen, men dessverre måtte jeg kutte ut det aller meste hun sa. Lærer i alle fall utrolig mye selv om jeg må kutte vekk det meste for lytterne. Jeg klarte for første gang å lage en ordentlig radiopakke før deadline, som vil si mer enn et intervju + min stemme lagt på (jeg kan bare de engelske uttrykkene for dette, hoho). Kan høres her.

vscocam179
Feirer alles rett til å være seg selv