Jetlag

Da jeg går av flyet i Sydney er jeg dehydrert og sliten. Jeg hører knapt lyder rundt meg fordi ørene mine er tette. Det er 18 timer siden jeg var i Hong Kong, men det føles som mer. Under mellomlandingen i Singapore stod jeg en time i innsjekkingskø. Sydney virket så veldig langt unna og enda litt lenger da de ikke kunne finne visumet mitt registrert i passet. Etter flere telefoner gikk det i orden, og jeg var lettet, helt til de veide kofferten min og konstaterte at 7 kg overvekt måtte belastes med 1400 kr. Ikke langt unna det jeg betalte for billetten. Med en full ryggsekk som håndbaggasje måtte jeg bare betale. Selvfølgelig i kontanter jeg ikke hadde og minibanken var langt unna. Det siste som skjer før jeg går på flyet er at de tar vannflasken min. På flyet får jeg ikke mat jeg har forhåndsbetalt da de ikke finner det registrert. Beviset mitt var på den elektroniske billetten damen i innsjekkingsskranken tok. Bare 9 timer unna Sydney, men det hadde aldri føltes lengre unna. Det blir nok min siste flytur med Tiger Airways.

Fremme på hostellet er klokken 14 lokal tid. Hva den er i mitt hode aner jeg ikke, men jeg sover et par timer og finner ut at de andre på rommet mitt er tre koranske jenter. En snakker engelsk, eller prøver å alle fall. De inviterer meg på frokost dagen etter hvor jeg får servert en stor porsjon spagetti og lærer å si takk på koreansk. Jeg har sovet 10 timer, men føler meg svimmel og begynner å skjønne hva syk av jetlag egentlig betyr.

Dagen etter er jeg bestemt på å se på skolen. Jeg har fremdeles dotter i ørene og syns australsk aksent går litt for fort. Jeg finner flere av skolens bygninger, men ikke min, før jeg innser at det er den brune høyblokken. Da jeg går inn får jeg umiddelbart flashbacks til Mat.Nat i Bergen. Det er ikke et kompliment. Jeg begynner å bli litt skeptisk.

Så tar jeg bussen til Kings Cross, desperat etter et godt måltid og en sterk kaffe. Jeg går inn et sted som ser kult ut og blir umiddelbart møtt av to smilende mennesker som spør meg «how’s it goin’?» og jo, det går jo faktisk bra, jeg er i Sydney! Jeg får en panini med salami og en perfekt cappuccino og jeg innser at jeg sitter her faktisk. Og at skolen sikkert ser bedre ut når den er fylt med studenter og ikke er folketom som i dag. Og at selv om jeg syns Operaen var liten og ikke så hvit i virkeligheten, og at den aksenten virkelig er umulig til tider, så er det jo bare de første dagene. Kroppen og hodet er ikke i vater enda, men det kommer.

Og nå er jeg i Manly hos den norsk-australske familien jeg er så heldig å få bo hos til jeg finner meg mitt eget sted. Jeg har fått et stort og fint rom og selv om jeg er så forkjøla at jeg snakker som en nasal hest, så tror jeg det har skal bli ganske så bra. Må bare lære meg hva alle de forskjellen på alle de små myntene.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s