Kvinnedagen

I dag er det kvinnedagen og KRFs leder sier det er egoistisk av norske kvinner å bruke dagen til å protestere mot reservasjonsretten når det er en internasjonal dag og kvinner i andre land har det mye verre.

Jeg syns det er pinling at en partileder ikke ser at det er rom for å både vise solidaritet for andre kvinners situasjon samtidig som vi protesterer mot vår egen. Flertallet i Norge ønsker ikke en reservasjonsrett, hvis vi ikke kan markere dette på kvinnedagen, når kan vi?

Likestillingsministeren er ikke mye bedre. I samme artikkel som jeg lenket til sier hun at reservasjonsretten ikke er en vitkig sak for henne. Jeg hadde håpet en likestillingsminister kunne evne å se situasjonen til andre enn seg selv.

Det er veldig interessant å være i Australia i dag. Statsministeren her kaller seg en feminist, noe jeg er sterkt uenig i ettersom han uttaler ting som går i mot feminsters tankegang om å få bestemme over sin egen kropp og være likestilt. Han har forresten én kvinnelig minister, noe som betyr Afghanistan stiller sterkere med sine tre.

Radiostasjonen jeg jobber på viet hele dagen til å spille musikk av kvinner, snakke om feminisme og alle programlederne er i dag kvinner. En del blir lagt ut på nettet etter sendingene, jeg anbefaler å ta en titt.

Gratulerer med dagen! Solidaritet til alle de som blir hemmet til å bestemme over eget liv og kropp.


Ta en titt her for flere!

Advertisements

En klage

I går var det møte på radiostasjonen for hele gjengen. Mitt program jobber oppe i andre etasje, mens studioene er i første etasje. Dermed er det mange jeg aldri hadde sett før. Gratis pizza med en øl til var en god fredagskombo. Var hyggelig å få snakket med de jeg jobber med uten tidspresset vi har når vi jobber sammen.

Sjefen min fortalte meg at vi hadde fått en klage på saken min på tirsdag. En som hadde hørt på i Adelaide hadde ringt inn til den lokale stasjonen der (vi sender over forskjellige stasjoner i hele Australia). Jeg trodde først det var veldig negativt, men sjefen min mente det var en god ting at jeg lagde politiske saker som provoserte. Tingen er at jeg gjorde en sak om Venezula og gav mye mer tid til den ene personen jeg intervjuet. Det var bevisst, selv om jeg i etterkant ser at jeg burde gitt mer tid til den andre personen og.

Jeg syns uansett jeg fikk frem begge sider av saken, og sjefen var enig. Dessuten er det veldig viktig med «bra talent» som vi kaller det i radio – at personen vi bruker snakker forståelig og velartikulert, lytteren må forstå hva som menes umiddelbart. Begge to hadde engelsk som andrespråk, men nr. 1 var desidert bedre, også til å formulere seg. Når vedkommende og var den som faktisk befant seg i Venezuela, så syns jeg det var naturlig å vie mest tid til han.

De hadde helt forskjellig syn på konflikten og det bidro nok til at de som var enige med intervjuer nr. 2 syns han fikk altfor lite tid på lufta og saken min fremsto ubalansert.

Jeg skal absolutt være mer bevisst fremover på å strebe etter mer balanse mellom intervjuene. Er jo og glad sjefen min ikke syns det var noe å bekymre seg over, men tvert i mot sa at når noen hører på det jeg har laget og syns det er provoserende nok til å ringe inn og klage, da har en i alle fall ikke laget en kjedelig repotasje.

Dette ble litt «bak forsiden» som Aftenposten driver med på Facebook. Men jeg syns i alle fall det er greit å fortelle litt om det som skjer i kulissene. Saken kan høres her.

Ingen empati

Jeg har jo nevnt for noen poster siden hvor forferdelig asylsøkersituasjonen er i Australia for de som ankommer via båt. I forrige uke toppet det seg. Sentrene hvor asylsøkerne venter (detention centres) er blant annet lokalisert på Manus Island. Det er en øy som befinner seg nord for Papua ny Guinea (PNG), og er styrt av PNG. PNGs politi er kjent for å være voldelige.

Senteret har vært svært omstridt. Ikke bare fordi asylsøkerne er plassert så avsides fra alt (søk på google maps, så skjønner du fort hvor langt unna denne øya er fra alt annet) og nærmest sitter fengslet og isolert mens de venter på svar (og at søknadene ikke blir behandlet blir nå avslørt fra tidligere ansatte). Det er også omstridt fordi disse påståtte ille forholdene er umulig å bekrefte ettersom journalister nektes adgang. De få journalistene som har vært der har kun fått se noen områder av senteret.

Det har vært snakket om i over et halvt år nå om hvor ulevelig dette er for sårbare mennesker (ofte traumatiserte etter krig) over lengre tid. Disse menneskene har betalt mye penger for å sette seg på en liten båt i flere farlige dager (over 1000 mennesker har druknet de siste seks årene), og tror de havner i Australia. De ender opp i PNG, de blir sendt til et senter de ikke får bevege seg utenfor og mange har ingen kontakt med familien sin. Mange er og mindreårige og alene.

På tirsdag gikk det galt. Uroligheter førte til at en 23 år gammel asylsøker fra Iran døde, over 70 ble skadet. Det er enda uklart hva som har skjedd, hvem som har startet, og hvor det startet. Det begynner å bli klart at politiet fra PNG samt lokale har angrepet asylsøkerne, men det er uklart hvordan det hele startet. Men faktum er at Reza Barati, en ung, uskyldig mann som har flyktet fra et land han ikke følte seg trygg i, endte opp død inne i et asylsøkersenter. Det er så galt, det er så feil.

Disse menneskene trenger svar på hva som skal skje med dem. De har sittet i måneder og ventet. De har flyktet i håp om en bedre framtid, og i stedet har de nettopp gjennomgått et helvete. Det kan ikke fortsette. Sentrene kan ikke fortsette å eksistere.

Reza Barati forlot familien sin for å få et bedre liv. Det livet har nå tatt slutt. Det er så galt, det er så feil.

Kunstutstilling og regn

Det har regnet av og på de siste dagene og jeg tenker på da jeg studerte i Bergen. For en forskjell litt sol gjør. I Bergen setter en jo så pris på når sola titter frem, her våkner en opp og forventer det.

Uansett har jeg benyttet meg av det triste været til å gjøre innevennlige aktiviteter. I går så jeg «Fire bryllup og en gravferd» med Hugh Grant. Filmen er jo 20(!) år gammel, men blir fortsatt beskrevet som en bra komedie. Jeg likte den veldig godt, britisk humor og banning. ❤

I dag tok jeg turen til Yoko Ono-utstilling ved samtidskunstmuseet. Det var en rar utstilling. Jeg hadde med meg Delali som jeg har jobbet med i Oslo (hun flyttet ned hit på mandag), og vi gikk rundt og undret oss over alt oppstusset. Høydepunktet var definitivt kaffen vi drakk etterpå.

Og ellers har jeg vasket og ryddet og prøvd å forberede meg til morgendagens arbeidsdag. Forrige uke var det veldig forskjell på de to dagene jeg jobbet hos radioen; mandagen gikk det ikke bra, tirsdagen gikk det mye bedre. Det gjør ting mer spennende at det er så uforutsigbart, men det er og litt slitsomt. Satser på at dette blir to bra dager.

PS: En veldig sterk og utrolig velskrevet artikkel om hvordan det er å ankomme som flyktning til Australia, via båt. Reglene fra Juli 2013 sier at alle uten visum som ankommer Australia via båt aldri vil få oppholdstillatelse i landet. Istedet blir de sendt til Nauru eller Papua new guinea, etter å ha ventet i uker eller måneder på et midlertidig senter. Spesielt Papua new guinea er fattig og er kjent for mye vold.

Artikkelen gir definitivt en innsikt i hvor desperate flyktninger er og en håpløs asylsøkerpolitikk i praksis. Jeg har selv intervjuet en flyktning som kom hit via båt før loven tredde i kraft, han vant en prestisjetung pris for bildene han tok under reisen. Bildene kan ses her.

Sol og feiring

Forrige helg var jeg flink til å benytte meg av finværet, og det er jeg glad for nå. Det er meldt overskyet en uke fremover, som er ganske uvanlig her nede. Skal ikke klage, vet at været ikke er strålende (høhø) hjemme heller.

Uansett var det en fin helg! Jeg latet meg mange timer ved svømmebassenget som ligger et lite kvarter unna. Både fredag og lørdag tok jeg turen innom og fikk svømt litt og. Dessverre har jeg ikke mye svømmeteknikk på lager. Og med Australiere som er oppvokst i vannet blir manglende teknikk destod tydeligere. Jeg svømmer i sakte-fila, og blir forbisvømt. Men det er en veldig fin treningskombo nå som jeg løper ganske mye.

Søndagen var det «Fair Day» i Victoria park, en slags oppladning til Mardi Gras (homoparaden om et par uker, fremdeles verdens største). Fikk skikkelig festivalfølelse med øl, musikk og strålende vær. Men det beste av alt var hvor utrolig godt humør alle var i! Kunne ikke unngå å tenke på både Russland og land som Kamerun hvor en ikke kan uttrykke legningen sin på samme måte.

Egentlig ville jeg bare bli med de andre videre ut søndag kveld, men mandag morgen var det radiojobbing igjen. Det har heldigvis vært lettere allerede denne uka, men jeg har ikke vært veldig fornøyd med sakene jeg har produsert. Tidspresset gjør at en ofte bare får et intervju, og noen ganger er de ikke så veldig bra heller. I går ble det litt bedre da jeg fikk en veldig engasjert dame på telefonen, men dessverre måtte jeg kutte ut det aller meste hun sa. Lærer i alle fall utrolig mye selv om jeg må kutte vekk det meste for lytterne. Jeg klarte for første gang å lage en ordentlig radiopakke før deadline, som vil si mer enn et intervju + min stemme lagt på (jeg kan bare de engelske uttrykkene for dette, hoho). Kan høres her.

vscocam179
Feirer alles rett til å være seg selv

2ser

Jeg er i gang med radiojobbingen hos 2SER. Nå skal jeg frem til sommeren jobbe for The Wire en dag i uka. De neste tre ukene jobber jeg to dager for å fortere komme inn i det. Og jaggu fikk jeg produsere allerede andre dagen.

Det er hektisk og lange dager, vi begynner 9 og slutter litt etter 6 (men lunsjpause er det dårlig med, forhåpentligvis får jeg tid til det til når ikke alt er nytt) og jeg endte opp med å legge meg halv 9 i går. Men jeg tror det blir så utrolig lærerikt, gleder meg veldig til å fortsette.

Fremover kan alt jeg produseres høres her. Det er mulig å høre streamingen på radioen over nettet, men norsk tid er det 7 om morgenen så regner med det ikke er så aktuelt.

Til slutt; det er så utrolig mye bra radio der ute! Anbefaler virkelig å høre på radio når en er på vei et sted. Selv blir det mest australske programmer for min del, men hører og mye på This American Life, anbefales veldig. Syns og det er veldig spennende med programmer fra andre land, f. eks fra Romania (australsk produksjon).

Copyright: Fernando Carnelas, Flickr

Nye menyer

Nå har jeg fikset litt på sideoppsettet her. Helt øverst finner du både CV og portfolio, oppdatert informasjon om meg, Meninger-kategorien og Kamerun-innlegget.

Skal prøve å få oppdatert et par ganger i uka fremover. Har lyst til å få luftet meningene mine litt mer. Er ikke sikker på om jeg skal fortsette med ukeslutt, vi får se.

Gløtt fra sommerferien her nede:
2013-12-14 12.40.05 Kortfilmfestivalen Tropfest

2013-12-14 12.41.13
Basseng, Airlie Beach i Queensland2013-12-14 12.41.52 2013-12-14 12.42.20
Seiltur rundt Whitsunday Islands

Hei

Jeg har savnet å skrive her inne, og ettersom potensielle arbeidsgivere kanskje googler seg inn hit i skrivende stund tenkte jeg å prøve å fortsette litt. Det er et nytt år, og nytt design. Mer leservennlig, større bilder og forhåpentligvis visuelt litt mer tilfedsstillende. Velkommen tilbake.

Siden sist

Siden sist har jeg som kanskje gjettet vært ganske opptatt. Ikke at det forsåvidt har vært noe nytt, men jeg har og vært sliten og ganske demotivert. Tankene svinger ofte fra å være entusiastisk over gode karakterer til å bli sliten over tanken på å skulle prøve å få seg en jobb når jeg er ferdig. Jeg vet jeg ikke skal jobbe før om 7 måneder, men jeg vet og hvor fort tiden går og hvor tidlig en burde begynne å søke.

Forrige semester gjorde jeg ikke noe relevant journalistikk utenom skolen. Det var mer enn nok å «lære seg» å bli journalist. Ikke at jeg er ferdig utlært, men nå har jeg i alle fall fått skrevet en god del mer og er mer vant til bo i et helt nytt land. Derfor følte jeg at jeg måtte ta igjen dette semesteret, og med tre ulike prosjekter utenom skolen har det blitt veldig mye jobb.

Samtidig har det og gått veldig bra, jeg har lært mye og som nevnt fått veldig gode karakterer. Men jeg har og oppdaget at med gode resultater blir forventningene høyere. Da jeg i dag fikk en mail om at Afghanistan-artikkelen jeg hadde brukt tre uker på ikke var god nok til å publiseres, merket jeg klumpen i halsen. Samme artikkel blir nå vurdert av læreren min og jeg tenkte med en gang at der glapp A-en i det faget. Så tok jeg meg i å bli ganske irritert på meg selv. For det første kan det hende læreren min faktisk liker den selv om en redaktør ikke gjør det. For det andre, spiller det noen rolle? Jeg har gjort en kjempeinnsats i det faget og om jeg får en A eller B eller hva søren så burde jeg være veldig fornøyd.

Jeg har og valgt fag for neste semester, og jeg endte opp med å gå for de jeg selv tror blir tøffest og mest jobb. Med regulering av media (medielov) og undersøkende journalistikk i tillegg til hovedprosjektet blir det nok veldig utfordrende. Planen min var jo å forhåpentligvis få en editor-stilling for Reportage, jeg skal til og med på et fire dagers kurs uka etter skolen er over. Men jeg ser nå at jeg må jobbe mindre for å ikke bli totalt bortreist når Juni kommer neste år.

Så jeg skal ta kurset, har jo allerede betalt, og ha et internship fire dager i uka (bare halv dag) de tre ukene etter det. Da har jeg hatt tilsamen 24 timer med sub-editing kurs + nesten 50 timer med praksis i det. Satser på jeg lærer masse av det og. Dermed er planen å jobbe med radio én gang i uka neste semester, og ellers konsentrere meg om skolen.

Nå har jeg bare fire dager igjen og med et viktig intervju i morgen ser det ut til at radiodokumentaren min faktisk blir noe av. Jeg tvilte ganske lenge.

Sommer

Torsdag pekte gradestokken opp mot 38 grader. Jeg begynte dagen ved et svømmebasseng ikke altfor langt unna skolen hvor jeg fikk lest litt før to forelesninger, skal definitivt gjentas. Begynner å bli veldig lei av å ha kveldsforelesninger og spesielt torsdagene blir lange, så litt avveksling fra biblioteket er jo ikke dumt.

Været har vært strålende, men jeg har dessverre vært mye inne og jobbet. Bonus å vite at været her fremdeles er fint og varmt mange måneder fremover.

Jeg har mye å gjøre de siste ukene og jeg gleder meg virkelig til å kunne konsentrere meg mer om 3 ting enn 6 som jeg prøver på nå. Innimellom har jeg fått tid til løpetur, kinotur (med Argentinsk vin til, nostalgi!), japansk lunsj (har så dilla på japansk mat nå) og slumring i parken.

vscocam144
Bilde fra Melbourne (som forklarer jakken, skjerf og en litt misfornøyd mine fordi det var kaldt)

vscocam145
Bildene mine fra Scanart (var ikke helt ferdig med installasjonen her, men you get the picture)

vscocam148
Bar i Melbourne som tidligere var mentalsykehus, ekstremt ekkelt faktisk

vscocam150
Tilbake i Sydney

vscocam154
Vi så fyrverkeri til 8 millioner forrige helg, herregud

vscocam155
Tillot meg selv en stor iskaffe da det ble 35+