Irak

Helt siden Boston-bombingen i fjor har jeg tenkt mye på ignoreringen av Irak i mediene. Samme dag som en bombe gikk av under maratonløpet i Boston ble 33 drept og over 160 såret i Irak.

La meg si to ting med en gang. Som jeg skrev på Facebook 16. April:
Bombs are horrible no matter who they affect, I just wish the media could have their eyes on more than one country at the time – over 30 people were killed in Iraq today, few newspapers even reported on this.

1. Alle bomber er fryktelige angrep, som ofte ender i sivile tap. Det som skjedde i Boston var forferdelig, men det var det som skjedde i Irak også.
2. Jeg er journalist og vet veldig godt hvorfor mediene velger å ikke en gang nevne Irak-bombingen, mens de samme bildene fra Boston flimrer over tv-skjermen i tolvte time.

Det betyr ikke at jeg syns det er greit.

Heldigvis finnes det medier som lar en dekke saker andre medier ikke dekker. Og jeg håper min nye arbeidsplass kan være åpen for at jeg ønsker å lage saker om Irak. Jeg har lenge fulgt Afghanistan og skriver om Syria i hovedprosjektet mitt (+ at jeg ukentlig leser artikler/bøker om Israel-Palestina), men jeg vil gjerne utvide horisonten litt. Det skjer forferdelige ting i Irak, pressefriheten er blant de 3 verste i verden og det dekkes ikke nok!

At det er vanskelig å få tilgang på kilder er riktig, men hvis jeg klarte å grave frem en journalist fra Khost i Afghanistan (aldri hørt om det? det hadde definitivt ikke jeg før jeg fant denne karen på twitter) i løpet av tre dager med graving, så satser jeg på at jeg skal klare å finne en iraker å snakke med og. Jeg forstår journalister jobber under tidspress, men hvis en virkelig vil få frem stemmene som ikke blir hørt, da må en jobbe for å finne dem frem.


Kilde: http://www.dokan-air.com/

Advertisements

Debatten om åpningstider på utesteder

I Sydney ble det nettopp innført nye alkoholover. Det har vært dødelige voldsepisoder i Sydney over juleferien, hvor flere unge menn har dødd etter å ha blitt slått og deretter falt landet på hodet i asfalten.

Lovene har generelt sett ikke blitt tatt godt i mot, spesielt ikke nye straffer for alkoholrelatert vold.

De nye lovene om åpningstider gjelder kun for deler av Sydney sentrum, spesielt Kings Cross som har vært åsted for de verste hendelsene. De gjelder heller ikke for alle steder. Og spør du meg er reguleringen virkelig ikke så ille; en kommer ikke inn på enkelte utesteder etter 1:30, men er en innenfor dørene kan en bli der og drikke frem til 3. Etter 3 kan det ikke serveres alkohol, men det er opp til utestedet når de vil stenge. I tillegg kan en ikke kjøpe alkohol fra «bottleshops» (ála vinmonopolet, men med helt andre åpningstider) etter kl 22 i stederfor kl 24.

At dette opprører folk i så stor grad syns jeg sier en del om kulturen. De fleste er helt enige i at voldsepisodene ikke kan fortsette, men de ser ikke at løsningen kan være å begrense adgangen til alkohol.

Alkohol er lett tilgjengelig, det er billig og det er en stor del av australsk kultur. Jeg går sjelden ut i sentrum fordi det ikke er så veldig stas. Folk er fulle, de er mange og de kan holde på til 6-7 om morgenen på noen klubber.

Diskusjonen er litt den samme vi hadde i Norge, men i Norge er adgangen i utgangspunktet mye mer begrenset. Jeg er helt for vinmonopol og begrenset ølsalg, fordi jeg selv mener det hjelper. Nordmenn drikker og mye, men jeg syns subjektivt sett at det er verre her. Jeg er glad politikerne har tatt en veldig upoplær beslutning, og jeg håper tiden vil vise at det hjelper på alkoholrelatert vold.

SIRUS viser til forskning på sammenhengen mellom alkohol og antall sjenkesteder og åpningstider her.

Tull med tall

Det blir ofte sagt at det er viktig for journalister å kunne lese tabeller og bruke statistikk. Et godt eksempel på at det ikke funker i blant, er denne artikkelen fra Aftenposten.

Jeg er ingen statistikkeksepert med kun ett metodefag fra Uib i lomma, men en trenger ikke ha en mastergrad i noe som helst for å se hvor tullete tabellbruken er. Mange i kommentarfeltet kommenterer det, og en av dem treffer spikeren på hodet når hun sier det svekker Aftenpostens troverdighet.

For det gjør det! Bare se på innvandringsdebatten og hvordan mange ikke tror på de tallene en blir presentert. Eller tolker dem på en helt annen måte. Det er så viktig at mediene får fremstilt statistikk riktig. I de tilfellene statistikken utgjør et visst utfall er det ofte en rekke variabler med i bildet, hva med å presentere dem?

Så hva er feil med statistikken Aftenposten her presenterer? Vi har helt riktig, mange kvinner i deltidsarbeid. Men hvor mange kvinner har vi ikke i arbeid i forhold til andre land? Nå vet jeg faktisk ikke om den statistikken representerer alle kvinner i arbeid, men det regner jeg med at den gjør (alle som betaler skatt f.eks) og da vil jo det inkludere alle studenter som jobber deltid ved siden av studier. Flertallet av ungdommer på videregående har og en deltidsjobb, noe som ofte er vanskeligere i mange andre europeiske land med høy arbeidsledighet.

Et annet veldig godt poeng jeg har hørt i det siste: Det er absolutt ikke bare negativt at mange jobber deltid. Det sier jo en del om hvor mye vi kan velge selv her i landet! Ja, selvfølgelig støtter jeg heltidsarbeid til de som ønsker det, men om noen velger å jobbe deltid en periode fordi det passer deres livsfase, så er det så mye bedre enn å ikke jobbe i det hele tatt.

Mat for hjernen

Jeg har sett veldig mye tv-journalistikk de siste månedene. Det var overveldende å komme ned hit og være eneste internasjonale student i den ene klassen min og vite så lite om Australia. Å lese er fint det, men det kan til tider bli vanskelig å virkelig gå inn i dyben på ting ved å scrolle rundt på nettaviser.

Derfor begynte jeg å se mye på dokumentarer tilgjengelig på australske nettsider. Ikke bare hjalp det for å lære om ting på en mer morsom måte og se hvordan erfarne reportere intervjuer, jeg har begynt å se visuelt på en helt ny måte.

Jeg vet ikke hvor mye som er tilgjengelig i Norge, NRK har jo ganske heavy restriksjoner på hva som kan streames fra utlandet (men foreløpig får jeg med meg Nytt på Nytt), men jeg legger uansett ved noen linker.

Dette minner meg og på noe annet jeg har tenkt veldig mye på, hvor mye vi hele tiden skal konsumere. Jeg har begynt å heller se en dokumentar som varer i en time enn masse nyhetsklipp. Jeg gidder ikke oppdatere aftenposten.no fem ganger daglig i tilfelle noe skulle skje og jeg prøver å være mye mindre på sosiale medier. Man kan gjøre så mye annet nyttig med tiden sin (i tillegg har jeg hatt mye mindre tid med lange skoledager, hyppig trening og en by med store avstander). Vil derfor oppfordre til å tenke litt over hvordan en bruker tiden sin når det gjelder medier og internett.

Anbefalte dokumentarer under fra Four Corners, et anerkjent dokumentarprogram her i Australia. Jeg tror de virker i Norge, men det er umulig for meg å si.

Punch drunk
Denne dokumentaren fikk jeg meg til å faktisk syns det er helt greit med restriksjonene vi har i Norge angående vinmonopol og ølsalg. Jeg hadde aldri trodd alkoholkulturen her var så ille som både dokumentaren viser og som jeg selv har sett (jeg bor i et område i Sydney med veldig mange barer tett i tett). Her kan du kjøpe alkohol på liqour stores som finnes overalt. I tillegg er det rasende billig, fullt mulig å finne vin til under 30 kr, noe som ikke stemmer overens med prisnivået her i det hele tatt.

Lance and the truth
Jeg liker å tro det beste om folk, men Armstrong er ikke noe annet enn en feiging som lyver så han selv tror det.

Gina Rinehart – The power of one
Denne dama hadde jeg ikke hørt om før jeg kom hit, men hun er verdens rikeste kvinne – og sannsynligvis verdens rikeste menneske om ikke altfor lenge. Hun har 15% av aksjene i Fairfax media (som eier en rekke av de største mediene i Australia) og prøver hardt å få en plass i styret som gir stor innflytelse over mediene i Australia. Hun har foreløpig ikke lykkes fordi hun nektet å signere på at redaktører fikk publiseringsfrihet. Journalister i Australia er både rasende og redde, hun har allerede saksøkt en (høyt respektert) journalist som har skrevet en biografi om henne. Nevnte jeg at hun har fire barn hvorav kun en av dem er på talefot med henne?

No advantage
En annen ting jeg ikke var klar over før jeg kom hit er hvor horribel hele asylsøkersituasjonen er. Vi har snakket mye om det i journaliststudier og australierne der er flaue over regjeringen. Det verste er at med en sannsynligvis ny statsminister etter valget vil det ikke bli bedre, men heller verre. Sterk dokumentar.

Neste uke kommer et program hvor jeg var med som publikum. Hvis man faktisk kan spotte meg litt skal jeg poste link! Jeg ble plassert ved siden av paneldeltagerne, så det er godt mulig.

Minuspoeng til NRK

NRK bruker en politimann i en annen intervjusammenheng enn avtalt på forhånd, og radioredaktør Line Gevelt Andersen ved NRK Tyholt forsvarer det med «Når et innslag er sendt i NRK, ser jeg ikke noe prinsipielt galt i å bruke det i andre programmer, så sant man tydeliggjør for publikum hva som faktisk skjer. Det gjorde vi i dette tilfellet.»

Jeg kan ikke en gang forestille meg hva min lærer hadde sagt om jeg intervjuet noen og brukte det i en helt annen sammenheng uten å informere intervjuobjektet mitt (informere er heller ikke nok, jeg måtte ha spurt om tillatelse). Om det attpåtil fremstilte intervjuobjektet i et dårlig lys blir det enda mer uprofesjonelt. Jeg hadde strøket, jeg hadde brutt de etiske kodene jeg fikk i skriftlig form første dagen min på UTS, og jeg hadde sannsynligvis blitt spurt om det er journalistikk jeg faktisk vil jobbe med, for det der er ikke journalistikk.

Ikke greit, NRK.

Å gi til tiggere

Dette blir skrevet i lys av debatten rundt et tiggeforbud i Norge. Jeg forstår ikke hvor medmenneskeligheten blir av. Hvis en skal nekte mennesker å tigge må det finnes en garanti for at de kan få hjelp og ikke bare blir jaget rundt av politiet. Jeg blir kvalm av de som sier det er så himla plagsomt og forstyrrende med mennesker som tigger. Hvordan i all verden påvirker det din hverdag negativt at andre spør om penger? For min egen del gir det meg dårlig samvittighet overfor hvor godt jeg har det, men jeg ville aldri ønsket et forbud for at jeg skulle slippe å se andre i nød.

Senest i dag kom en dame bort til meg, hun var ganske sliten og jeg kunne se hvor desperat hun var da hun kom og snakket med meg. Jeg gir av og til tiggere, men aldri spesielt mye og i dag hadde jeg ikke småmynter.

I alle fall får jeg alltid dårlig samvittighet. Det er ikke min feil at folk er hjemløse eller ikke har råd til mat, men det er jo forsåvidt ikke min fortjeneste at jeg har det så bra som jeg har det heller. Til en viss grad ja, jeg er jo ingen misbruker eller noe sånt, men at jeg f. eks er født i Norge og dermed egentlig har vunnet i lotto er jo helt tilfeldig.

Jeg skal ikke komme med en moralpreken eller noe sånt. Det burde være opp til enhver hvem/hva de ønsker å hjelpe og jeg forstår at med mange tiggere er det vanskelig å hele tiden skulle gi. Ikke vet man hva pengene går til heller og hvis en tror vedkommende skal bruke det på rus er det et dilemma.

Det er vanskelig å skrive dette uten å nevne romfolket i Norge. Selvfølgelig ser jeg at det er et problem med økende kriminalitet og jeg har ofte tenkt at det er vanskelig å vite om noen av dem er ofre for menneskehandel, men en må se romfolk som mennesker og individer, ikke som en gruppe kriminelle som utnytter Norge. At romfolket er et stort problem for den vanlige borger i Oslo, det ser jeg ikke. Vil du ikke gi så går du bare videre. Syns du trekkspill-musikken er plagsom? Plugg inn ipoden og skru opp volumet, det er ikke verre enn det. Men husk at romfolk eller ikke, alle er mennesker og noen ble dessverre ikke født med sølvskje i munnen. Plager det deg at noen faktisk tjener en god del på å tigge? Sett deg ned med et pappkrus selv da vel, ingen nekter deg det – enn så lenge.

Hvis du er en av dem som ønsker et forbud fordi da har du mindre å irritere deg over når du går nedover Karl Johan, da syns jeg du skal spørre deg selv hvor mye innsikt du har i andres livssituasjon.

Jenters flokkmentalitet

Nå leste jeg nettopp om at jenter må velge mer IT-fag når de skal velge utdannelse og «Jenter må tørre å ta et annet valg enn bestevenninnene. De må slutte å være flokkdyr, mener nettverksspesialist

Ok. Jeg kan være helt enig i at IT er et fagfelt som får lite oppmerksomhet i forhold til andre realistutdanninger og at det er mange gode jobbmuligheter der. Selv har jeg ikke studert IT og jeg kan ikke komme med kvalifiserte meninger, men jeg har et inntrykk av at det fort kan bli litt vel mye tid foran dataen og lite interaksjon med andre mennesker. Jeg er ikke glad i å generalisere kjønn, men jenter vil ofte ha en jobb hvor de omgås mennesker i høy grad.

Jeg reagerer på uttalelsen om at jenter er flokkdyr. Ja, mange jenter studerer for å bli sykepleiere og lærer, men det trenger faktisk Norge i høy grad. Det er fantastisk at folk velger sykepleie når de kunne valgt andre utdanninger som ville gitt de et helt annet lønnsnivå. For en del handler det om mye mer enn lønn. Jeg har valgt journalistikk og ikke PR fordi jeg tror PR for meg ville blitt helt feil (med mindre jeg gjør PR for en NGO kanskje). Det er også mange, mange jenter som studerer realfag nå. At jenter velger det samme som «bestevenninnene» (for et håpløst ordvalg) kjenner jeg meg absolutt ikke igjen i, jeg vet knapt om noen som har studert det samme med venninner på samme skole.

Hvis en ønsker flere jenter i IT-bransjen må en snakke med dem før de søker høyere utdanning. Allerede i 10. klasse har de fleste begynt å tenke på hva de skal bli og videregående står for tur. Ta dere en tur dit og snakk med jentene, men prøv å unngå frasen «Dere må slutte å være flokkdyr». Som sagt liker jeg ikke å generalisere kjønn, men jeg klarer ikke dy meg: Jenter i Norge framstår for meg som mye mer selvstendige enn gutter. De får bedre karakterer, hjelper mer til hjemme og reiser mer på utveksling, både på videregående og når de tar høyere utdanning. Så spar meg for flokkmentaliteten og at jenter ikke tenker selvstendig.

Et eksempel på kule jenter, det har ikke slått meg før i senere tid hvor mye bra tekster denne gruppa har om selvstendige jenter!

Det handler om respekt

Jeg har fått reist en del, vært i ulike jobbsituasjoner og generelt sett hatt litt forskjellige roller. Variasjonen i hvor mye respekt jeg har følt jeg har hatt har vært stor.

Hvitt menneske i Kamerun = aldri følt meg mer som kongen på haugen, som selvfølgelig er ganske trist
Blond jente i Latin-Amerika = en del morsomme bemerkninger, men til tider altfor mye og noen ganger ikke gøy
Ung vikarlærer = vanskelig å få respekt fra bråkete gutter
Ung journalistspire = lite respekt fra andre kameramenn som er 20 år eldre og ikke vil at du skal være der
Ung jente generelt = god service fra baristaer og servicemennesker, men utsatt for bemerkninger fra fulle menn

Selvfølgelig er dette en grov generalisering. Jeg syns bare det er bra å reflektere over hvilken rolle en har og hvordan en eventuelt kan endre det. Jeg vurderer å ta et TV-fag til høsten ettersom journalistikken blir mer og mer digitalisert. Samtidig vet jeg at tv-bransjen er mannsdominert og kan være rimelig tøff for kvinner, senest i helga fikk jeg oppleve det med kameramenn som absolutt ikke behandlet meg med respekt.

Jeg er heller ikke så naiv at jeg tror en får automatisk respekt ved å være god i jobben sin. Hvis en opplever manglende respekt på arbeidsplassen må en stå opp for seg selv og si høyt at dette ikke er ok. Hvis en får støtte er jo det fint, men hva hvis en ikke får det? Jeg har tenkt å snakke litt med min kvinnelige lærer i tv-faget jeg har hatt nå, hun har jobbet 20 år for noen av Australias største nyhetskanaler og har sikkert litt å fortelle.

Uansett så håper jeg nytutdannede, og helt sikkert kompetente nye arbeidstakere, forstår at en fortjener like mye respekt som de som har arbeidserfaring lenger enn du har levd. Jeg håper og en forstår at en har en kompetanse å komme med selv om en gjør noe nytt, alle har ulik erfaring som man kan dra nytte av.

Valg av ord

Er det én ting jeg må dra frem som noe viktig jeg har lært i løpet av tiden jeg har studert journalistikk, så er det hvordan en ordlegger seg. Ofte når en skal presentere en nyhet har en begrenset med plass, og man må virkelig få sagt mest mulig på minst mulig plass. Men minst like viktig er det å kunne holde seg objektiv. F. eks er det ingen grunn til å nevne rase hvis det ikke har noe for seg i en nyhetssak.

Akkurat nå prøver jeg å finne forskningsmateriale for å belyse hvordan veldig mange nyhetskanaler ikke klarer å formidle nyheter så objektivt som de burde med tanke på etnisitet. Leste i dag om hvordan amerikanske medier fremstiller terrorister/massemordere, og du kan banne på det er en stor forskjell om vedkommende er kristen og hvit, eller svart og muslim. Det skremmende med dette er at det former underbevisstheten vår, jeg vil påstå mye mer enn vi aner. Se på hvordan mange tror islam og islamisme er det samme, ordleggingen rundt krigen mot terror etter 9/11 0g kommentarfelt så fulle av rasisme at jeg ofte ikke klarer lese dem.

Jeg har en jente i klassen min fra Romania, jeg trenger vel ikke utdype hvordan hun føler det når folk spør hvor hun er fra, men hun sa lignende ting som kan leses i denne artikkelen.

Å være helt objektiv blir påstått å være umulig, men det betyr ikke at man ikke bør strebe etter det i størst mulig grad.

Studievaner i Sydney

Her kommer jeg med perspektivene mine igjen.

Jeg går postgraduate (master) her og de aller fleste jeg studerer med begynte å jobbe når de var ferdig med bacheloren sin. De som studerer postgraduate har ofte et ønske om å skifte retning og få en bredere kompetanse, eller et ønske om en bedre/mer relevant jobb. Det som er interessant er hvor få av dem som studerer heltid. Hvorfor? Fordi skolepengene er høyere på postgraduate-nivå og de bor gjerne ikke hjemme lenger da de ofte er over 25 år. De må rett og slett jobbe en god del ved siden av skolen.

Jeg har sikkert nevnt hvor dyrt det er i Sydney. Dyrere enn New York, London og Oslo. Transport koster dobbelt så mye som i Oslo, å betale under 5000 kr for et rom i et kollektiv (med lav standard) regnes som heldig. Det som ofte er vanlig er å ta to fag (20 studiepoeng) og jobbe heltid. Med sene forelesninger er dette mulig.

Så har du nordmennene med Lånekassa i lomma. Nei, det er ikke noe luksusliv, men det er mulig å ikke jobbe ved siden av skolen. 8000 i reisestipend hvert semester hjelper definitivt, i hvert fall når en ikke drar hjem og kan spe de 8000 utover seks måneder. Jeg har merket hvor mye mer tid jeg har til å bruke på skolearbeid enn de jeg studerer med, og at jeg kan konsentrere meg om skolen og ikke alt mulig annet.

Å være heltidsstudent føles som et privilegium. Så langt jeg klarer vil jeg prøve å ikke jobbe ved siden av skolen, med internships som et unntak fordi det er relevant og et stort pluss for å få en jobb en vakker dag. Dette er jo kanskje det siste jeg tar av utdanning, jeg betaler mye skolepenger for å gå her og jeg vil få utnyttet det så mye jeg kan. Forhåpentligvis sitter jeg igjen med et stort læringsutbytte.

Mens jeg snakker om utdanning, jeg anbefaler http://www.dn.no/talent/ for mange bra tips og bloggene er veldig interessante, spesielt Maria som studerer ved et muslimsk eliteuniversitet som første vestlige student.