Mariposa y nos vemos

Mariposa Spanish School var mitt siste stoppested. En liten fin skole i jungelen 45 min unna Masaya. Det meste var en kontrast til tidligere: maten var vegetarisk og sunn, klimaet relativt kjølig så jeg sov med superundertøy og jeg fikk være den som oversatte da vi dro på tur da jeg faktisk var en av de som kunne mest spansk, ny erfaring. Det var så fint å ikke måtte tenke seg i hjel for å formulere korrekte setninger. Språk er gøy når det endelig løsner!

Det var også utrolig koselig med 3 felles måltider hver dag. Å reise alene har mange fordeler, men i blant blir en lei av å spise alene. Her snakket alle sammen og det er definitivt det aller beste for meg når jeg reiser; å treffe nye, interessante og ikke minst annerledes mennesker fra meg selv. Kan jo nevnte stikkord som flyvertinne, pensjonert lærer, IT-konsulent for det amerikanske militæret, en lege som skulle lære spanske medisinuttrykk, en bonde fra Kansas og alle de fine frivillige som mente de var født av hippieforeldre og ikke helt klarte å riste det av seg.

Untitled-36
4 apekatter ble reddet fra svartebørsen som små babyer. Da de ble håndföret kunne de ikke slippes fri og de har nå vært 6 år på Mariposa.

Untitled-37
Et av Mariposas seneste prosjekter var å hjelpe en alenemor med å starte opp en butikk for brukte klær! Det siste jeg hørte er at det gikk over all forventning.

Untitled-38
Utsikt fra et av de andre prosjektene, en leir for Nicaruganske skolebarn.

Untitled-39

Untitled-40
En av de 20 hundene som levde et svært godt liv hos Mariposa etter et liv på gata. Det er så altfor mange løshunder i Mellom-Amerika og selv om mange gir dem middagsrestene sine er de fremdeles kjempetynne.

Untitled-42
Klasserommet mitt! Fint og eksotisk med hundretusener av mygg.

Untitled-43
Nicaragua har et variert landskap med høye temperaturer, men også kjøligere daler som her.

Untitled-41

Og med dette har jeg vist høydepunkter fra turen min! Det har vært kjempefint, jeg lærte mer spansk enn jeg forventet og det å reise alene har ikke bydd på noen problemer. Det er en luksus å kunne bestemme selv og man kommer i kontakt med så mye rare mennesker. For meg var Nicaragua et høydepunkt og jeg skal definitivt tilbake en dag, helst til den karibiske siden med hvite sandstrender.

I midten av januar er Australia neste stopp og jeg kommer nok til å fortsette bloggingen da. Følg med! Det er mulig å abbonnere på oppdateringer ved å klikke på lenken under verdenskartet til høyre, da får du en mail når jeg har skrevet et nytt innlegg.

Advertisements

Bilder fra San Juan del Sur

San Juan del Sur er en populær strandby sør i Nicaragua. Her har mange nord-Amerikanere kjøpt eiendommer med privat strandtomt, surfere kommer for å jakte bølger, de aller fleste kommer for å feste og sole seg.

Jeg følte San Juan del Sur var et lite must å få oppleve. De siste to ukene hadde jeg smeltet bort i León og jeg var klar for å slappe totalt av. Dagene ble fylt med surfekonkurranse (hvor fyren som vant bodde på vårt hostel, god stemning den kvelden for å si det sånn), skilpaddeutflukt, solnedganger, røkelaks, gjensyn med backpackere jeg hadde møtt tidligere og et trangt dormroom jeg delte med 9 andre. Strendene var kjempefine, i tillegg til at vannet var nokså forfriskende. De fineste strendene ligger 40 min utenfor byen og en må derfor ta shuttles ut dit.


Hostellet mitt til venstre

Da den siste shuttelen hadde dratt haiket vi oss tilbake til byen (slapp av, helt trygt og sånt). Vi satt på lasteplanet og måtte pent la kuene gå først.

Baseballkamp i León

I León dro jeg på baseballkamp med Mia, Lasse og James! Jeg kunne ikke reglene, men det var uansett underholdende. Det eneste irriterende var at folk stod oppreist ved gjerdet, som gjorde at vi på første rad så svært lite. Nummererte seter er vel litt for mye forlangt i Nicaragua.

Etter kampen måtte vi prøve radiobilene på tivoliet ved siden av. Gøy!

Mariposa

Jeg husker det tok ganske lang tid før jeg lærte ordet Mariposa (det var faktisk i Nygårdshaugs bok «Mengele Zoo»), men det er kanskje favorittordet mitt på spansk. Det betyr sommerfugl for de som ikke vet det.

Nå er jeg på Escuela de Mariposa, og jeg storkoser meg. Som eneste gjest bor jeg i en hytte midt i jungelen, mens de andre gjestene bor på hotellet, hvor jeg har spanskundervisning og får 3 måltider om dagen. Om natten blir det så kaldt at jeg har sovet med superundertøyet mitt fra topp til tå. Både hunder og katter løper rundt, de er alle behagelig feite og har blitt reddet fra et liv på gata, i tillegg til 4 apekatter, diverse eksotiske fugler og høner, mange høner. Beina mine er så spist opp av mygg at jeg faktisk gleder meg litt til å komme tilbake til vinter-Norge.

Det som er så fantastisk med å være her er blandingen av mennesker, felles måltider og at de pengene jeg betaler for å være her går til prosjekter i nærområdet. I går fikk jeg for eksempel være med på åpningen av en butikk som skal selge bruktklær. Eieren er en alenemor og Mariposa har hjulpet henne med midler til å starte opp. Vi kom med kake og kamera og i dag fikk vi høre at det ble solgt klær for over 200 kr (og det er mye penger her). Vi dro også opp til «La Concha» for å se på et annet prosjekt, nemlig en leir for nicaruganske barn. Prosjektet er ikke åpnet enda, men det så veldig bra ut med fine bygninger.

Mariposa har frivillige som jobber her i flere måneder av gangen og de bor alle i vertsfamilier. Vi som bor på selve hotellet (og i mitt tilfelle den noe billigere hytta) er spanskstudenter. Jeg er yngst og den eneste i 20-årene, men det gjør ingenting. Det er så kult å snakke med mennesker som har levd både dobbelt så lenge og tre ganger så lenge som meg. Litt tilfeldig er alle de andre amerikanere og de er heldigvis av den typen hvor en kan spøke med landet deres!

I morgen blir det ridetur og fri fra spanskundervisningen, mandag og tirsdag mer spansk og onsdag skal jeg hjem. Tiden går så fort, det er allerede en måned siden jeg var i Mexico. Jeg tror det blir veldig kaldt å komme hjem, men jeg gleder meg til god og sterk kaffe!

Me gusta mi casa

Man lærer så lenge man reiser

I går kveld ankom jeg i Granada, nest-siste stoppested. Etter 4 timer på kyllingbussen (den lokale og billige, men akk så trege transporten) med bytte på en kaotisk terminal var jeg utkjørt. Da jeg var fremme på hostellet kollapset jeg på senga og sovnet ganske greit. Da jeg våknet opp innså jeg at nå var det blitt mørkt ute og jeg var sulten. Å komme til nye steder når en reiser alene kan være utfordrende. I León skjedde akkurat det samme, etter 11 timer på en buss sovnet jeg på hostellet og våknet opp vel vitende om at det var blitt mørkt ute. Ikke bare trengte jeg mat, jeg trengte også penger ettersom jeg var i et nytt land, og det å skulle finne en minibank var lite fristende.

Men man lærer når man har reist litt. Det er ikke verre enn å spørre. Resepsjonen/de ansatte har vært helt upåklagelig alle stedene jeg har vært, de har hjulpet med å tegne et improvisert kart til meg, lære meg gloser jeg ikke kan, anbefale restauranter og på hostellet jeg bodde 11 dager på fikk jeg en t-skjorte fordi jeg hadde vært en så trofast gjest. Den var til og med så fin at jeg har brukt den frivillig.

Hostellet her er en god oppgradering fra San Juan del Sur. Jeg traff mange hyggelige mennesker der, men vi gikk fra å være 5-6 gjester til å plutselig være nesten 20. Jeg sov på rom med 9 festglade mennesker som ramlet inn en etter en og tettet doen med dopapir (det kan da ikke være så vanskelig å huske at alle doer i Latin-Amerika er akutt allergisk mot papir). Men en av de hyggelige gjestene anbefalte hostellet jeg i skrivende stund er på, og her er det både rolig og ganske tomt. Vi er to på et 8-mannsrom. OG de har et svømmebasseng!

Det er rart hvordan en etter 4 sosiale dager med surfing, sol og skravling syns det er mer enn greit å ha et par dager for seg selv. I morgen tar jeg bussen opp til Masaya (kun 45 minutter, elsker avstandene her) hvor jeg skal bo i 6 dager. Fellesmåltider, forhåpentligvis engasjerende samtaler på spansk og ponnitid, jeg gleder meg!

Om en uke er jeg på vei hjem, og selv om temperaturen ikke frister, så tror jeg det blir ganske bra det og.

3. klasse får en vel kalle det (men jeg må innrømme konseptet er ganske ironisk: bussene er ikke lenger bra nok for USA, så vi shipper dem ned til Mellom-Amerika)

Kirker hvor enn en snur seg (stort sett er jeg ikke sømmelig kledd for å gå inn med mine bare skuldre og shorts over knærne)


Og meg, jeg har blitt litt brunere enn bildet påstår

San Juan del Sur

Fredag hadde jeg min siste spansktime i León og jeg sa farvel til en utrolig flink lærer. Vi har i løpet av 40 timer ledd, drukket kaffe, skrevet grammatiske regler side opp og side ned, snakket om alt mellom himmel og jord, og etter to uker skjønte jeg at jeg har lært en hel del.

Å dra til turistifiserte San Juan del Sur er kanskje ikke det beste for å praktisere det jeg har lært, men jeg trengte virkelig en pause nå, ikke minst fra varmen. Hadde jeg visst hvor varmt León er, hadde jeg neppe planlagt å bli der i to uker. Nå er jeg i en lykkelig tilværelse omringet av fantastiske solnedganger, havutsikt fra hostellet og ikke minst megahyggelige mennesker.
Både León og San Juan del Sur har vært en forfriskende forandring fra lavsesongen i El Salvador. Jeg har møtt en kanadier som haiket seg gjennom Sør-Amerika, en italiener som begynte i Mexico og skal ned til Patagonia hvis pengene rekker så langt, en amerikaner som var like glad i iskrem som meg, et veldig hyggelig dansk par og en hel del utveksling av reisehistorier. Mens jeg begynner å få nok av latinske sjekkereplikker når jeg går nedover gata, syns de fleste det bare er koselig. Jeg syns ikke «Hello, I love you» er spesielt sjarmerende, med mindre det kommer fra Jim Morrison.

I León dro jeg på baseballkamp! Stor stas når en kommer fra Norge. Vi satt på første rad, jeg tok bilder (men med speilrefleksen og å finne en ny kabel har jeg gitt opp, så bilder kommer når jeg er hjemme igjen) og prøvde å lære meg reglene. Her i San Juan har jeg sett skilpadder legge egg (kun 7 strender i verden hvor en kan se dette!) og i dag hadde jeg en lang dag ved stranda og så på en nasjonal surfekonkurranse, mens jeg klarte å konsumere en øl eller 3. Etter å ha sett jenter surfe som de aldri skulle gjort annet konkluderer jeg med at i mitt neste liv vil jeg bli født i California.

På torsdag skal jeg til Masaya og bli der frem til jeg drar hjem, det er kun 45 min til flyplassen. Jeg skal ha 3 timer spansk hver dag, og forhåpentligvis få gjort en del forskjellige aktiviteter på ettermiddagen (gratis ridning, hoppla!). Skolen er veldig kjent i Nicaragua, så jeg tror det blir noen bra dager. Det ser ut til at jeg lett blir her frem til da, med mindre jeg klarer å dra meg til Isla Ometeppe.

Jeg har brukt iphonen mye på denne reisen, og nå har Instagram kommet med egne sider for brukerne. Se mine bilder her http://instagram.com/miriam_alv


Dette bildet er ingenting i forhold til virkeligheten

Dårlig kvalitet når en bruker kameraet foran på telefonen

Las Peñitas

I går dro jeg på stranden med James og Andrea som bor på det samme hostellet som meg. Stranden var fin,  jeg ble ikke solbrent, fikk et frieri fra en 68 år gammel fisker (og herregud, han tok ikke et nei for et nei), fikk se to biler kræsje og påfølgende raseri og sist men ikke minst, presset meg inn med 200 andre på bussen hjem igjen. Helt seriøst, 200 mennesker i en buss som skal romme ca 60. Bailando ble spilt umenneskelig høyt fra boomblasterne plassert på hattehylla, jeg stod presset mellom svette mennesker og var lettere bekymret over oksygenmangel. Men vi kom hele frem og fant ut at der det var mest kø langs veien, var der den beste maten ble solgt. Aner ikke hva jeg spiste, men det kostet 7 kr og var utrolig godt.

Ny uke, nye spansktimer. Jeg tror dette blir den siste uka med spanskleksjoner. Det er veldig intenst med 4 timer, spesielt i denne varmen, og jeg har mange steder jeg vil se før jeg reiser hjem. Føler jeg har lært mye nå og trenger å praktisere/repetere det, istedet for å lære enda mer grammatikk.

Appropo varme; dette er det varmeste stedet jeg noen gang har vært med ca 35 grader hver dag. Stikkord for å overleve er to vifter på rommet, masse iskaffe og.. lavt aktivitetsnivå. Jeg har gjort veldig lite her, fordi jeg ikke orker. Er ikke en gang sikker på om jeg kommer til å dra til berømte Cerro Negro og stå på brett ned.  Men koser meg uansett, hostellet har mange hyggelige mennesker, jeg drikker øl hver kveld og diskuterer verdensproblemer.

Bilder fra den digge stranda, James har et kamera som tåler saltvann, det ønsker jeg meg og! Alle bilder: James Kargiannis

Jeg takket nei til frieriet, selv om han hadde fiskebåt


Pura vida!

Instagram León

Jeg må skammelig innrømme at jeg har tatt mer bilder med iPhonen enn det supre kameraet den siste tiden. Har blitt så lat her i varmen (vi snakker 32 grader+) at det er mye mer behagelig å knipse med noe som veier langt under en kg.

Torsdag gikk jeg en rusletur mens sola var på vei ned.

León er en fin by! Fortauene er smale, menneskene lite villig til å flytte på seg, bilene tuter samme sekund som du setter tåa ned i veien for å komme deg forbi det trege paret foran deg, men det har sin sjarm. Eskimo selger is på mange av byens hjørner, plutselig ser man en kafé som faktisk er i besittelse av en espressomaskin og ler fordi det står skrevet «Jesus er señor» (ikke lord eller herre her i gården) med store bokstaver langs en vegg.

Og hvis du ikke passer deg er det veldig lett å bli truffet av en sykkel som suser forbi, heldigvis slapp jeg unna med et skrubbsår på hånda og lærte at en aldri kan vite hvor trafikken kommer fra.

Å reise alene som jente

Veldig mange sier jeg er tøff som reiser alene, og takk for det, men jeg ser ikke på meg selv som spesielt modig. Reisevant kanskje, å dra til Kamerun gjør deg vel forberedt på det meste, men det handler om å gjøre noe en har lyst til. Jeg ville lære mer spansk, se nye steder og det faktum at alle mine venner er flinke og flittige studenter skulle ikke stoppe meg fra å reise.

Latin-Amerika går for å være et farlig sted. Narkotika, gjenger, fattigdom, osv. Jeg husker nervøsiteten før jeg flyttet til Argentina, jeg hadde aldri vært utenfor Europa, snakket ikke et ord spansk og nå skulle jeg plutselig bo der. Jeg hadde nok ikke bestemt meg for å backpacke alene her uten å kunne litt enkel spansk. Bare å vite at en kan spørre om hjelp, hvor matbutikken er, hvor mye ting koster, det gjør det veldig mye mindre stressende.

Nå er jeg i mitt 4. land i Mellom-Amerika og har stort sett følt meg veldig trygg. Antigua var et greit sted å begynne med masse turister, ingen kalte meg rubia de 16 dagene jeg var der. I Mexico var jeg knapt alene, jeg sov min siste natt i Mexico City, men snille Line tipset meg om et hostell midt i en gågate med masse mennesker.
Da jeg kom til El Salvador var jeg mer spent, det var ikke helt planen å stoppe der, men jeg hadde et behov for å hvile etter fly og deretter 5 timers buss, 16 timer sammehengende på en buss fristet ikke. En dame på bussen virket litt bekymret for meg og var veldig hjelpsom med taxi da vi kom frem på kvelden. I San Salvador var jeg ikke så hypp på å gå rundt etter at det ble mørkt, jeg fant en lokal avis som kun rapporterte om drap og andre skumle ting. Hadde hostellet mitt hatt andre gjester ville det gjort ting enklere. Da det ikke var tilfelle så holdt jeg meg inne etter mørket.

Her i León føler jeg meg veldig trygg! Takket være Kulturstudier befinner det seg nærmere 50 nordmenn her (har hittil bare møtt Johanne jeg studerte med i Argentina, men jeg går bare og venter på å høre norsk på gata), jeg har sett en del turistpoliti og det er som vi liker å si på norsk, god stemning. Alle jeg spør om dumme ting på dårlig spansk gjør sitt beste for å hjelpe meg, og jeg møter så mye vennlighet, da jeg satte meg i sola på en kafé spurte servitøren om han skulle finne en parasol (jeg kunne jo bare flyttet meg til et bord i skyggen).

Så for å summere opp: å reise i Latin-Amerika er ikke skummelt! Når det gjelder alle problemene med narkotikavold i Mexico, de holder seg heldigvis for seg selv, det er ikke turistene de er ute etter. Det gjelder å ta forhåndsregler, som i enhver by, og det hjelper å ikke reise altfor langt utenfor allfarvei. Om du ikke kan spansk kan et intensivt kurs  på 1-2 uker gi deg grunnleggende fraser som vil hjelpe deg langt på vei. Følg magefølelsen og spør de lokale om hjelp, det er så mye fantastisk å oppleve her.


Har fortsatt ti fingre og tær!

Festlig busstur

Ok, så man blir litt bortskjemt av å reise i tre uker med bil. Friheten til å stoppe og spise is, eller stoppe og bade fordi en spotter en ganske okei strand er ikke så verst, faktisk er det ganske luksus.

Hvis en sammenligner denne turen med Sør-Amerika burde jeg syns 10 timer på en buss er ren luksus. Vel, jeg var ikke overglad for å stå opp 2.15 i natt og 45 minutter senere rulle ut av San Salvador. Faktisk savnet jeg den skitne bilen og muligheten til å kunne si «Skal vi dra videre i dag? Vi kan jo bade litt først?» Takket være det berømte airconditionanlegget med temperatur «bloody freezing» fikk jeg heller ikke sove. Likevel gikk det ganske bra, helt til vi kom til Nicaraguas grense.Vi hadde allerede kjørt ut av El Salvador og gjennom Honduras uten å forlate bussen. Nicaragua var en annen historie. Visstnok måtte vi fylle ut immigrasjonsskjema som bussen gav oss, noe annet var ikke tillatt. Bussen hadde ikke med nok skjemaer til alle gringoene, og det tok 3 timer å fikse det. Jeg tipper det var nærmere 35 grader, vi fikk ikke vente inne i bussen og tilslutt endte jeg opp med å lese nesten hele boka jeg byttet til meg i El Tunco. Boka var ikke så verst, forresten.

Lykken var dermed stor da vi kunne rulle videre, og enda større da bussen faktisk stoppet i Léon på veien, egentlig skulle den kjøre rett til Managua, som er 1,5 time unna. Jeg tror ærlig talt jeg ikke hadde klart den ekstra turen. Jeg fant en cuba-looking taxisjåfør som snakket uforståelig spansk, kanskje han faktisk var cubaner (han begynte å gjøre narr av meg, men det skal han få lov til). Hostellet hadde jeg forhåndsbooket for i morgen og de hadde ikke plass til meg når jeg uanmeldt kom slepende inn med min 17 kilos ryggsekk. Jeg fant et annet koselig sted og jeg vurderer nå legge meg, klokka er 20.15.

El Salvador var fint, men overraskende dyrt. De bruker US dollar og jeg betalte svimlende 10 dollar for å bli kjørt to steder. Selve San Salvador var veldig trafikkert og ikke lagt opp til lange spaserturer langs veien. Jeg kom meg på et antropologisk museum (tok 50 bilder med iPhonen som jeg skal få vist) og markedet. Full av iver etter å finne noe fantastisk håndlaget måtte jeg skuffet konstatere at de la seg på den veldig kommersielle siden med glorete ting jeg har sett mange ganger før. Jeg kjøpte én ting, som jeg tenker å gi vekk i gave når jeg kommer hjem. Til nå har jeg kjøpt en skriveblokk, et skjerf og et bilde fra Guatemala, en dødskul malt hodeskalle fra Mexico, i tillegg til denne tingen i El Salvador. Håper Nicaragua har litt mer å by på.

I morgen skal jeg gå og snakke med spanskskolen jeg har funnet, det blir bra å endelig bruke hjernen litt igjen. Men jeg har vært veldig flink når jeg har reist alene, har ikke snakket engelsk i det hele tatt til «servicemenneskene».

Litt tilfeldige strandbilder, for å pynte opp dette innlegget litt. Kamerakabel blir forhåpentligvis funnet snart.


Tilfeldig strand på vei til Rio Nexpa, Mexico


Samme strand, gjerdet finnes fordi bak meg er det faktisk en skole.
Snakk om fin skolegård!


Klisjépalmer, Pie de la Cuesta, Mexico